Eneretten: hvem har lov til å tilby pengespill i Norge

Enerettsmodellen er valget om at spill med høy risiko skal tilbys av noen staten kontrollerer, i stedet for av flere selskap som konkurrerer om de samme kundene. Begrunnelsen står i lovens formålsbestemmelse, der forebygging av spilleproblemer er nevnt først og fordelingen av overskuddet sist, og rekkefølgen er ikke tilfeldig: den er svaret på innvendingen om at et monopol egentlig handler om statens inntekter.

De to med enerett

Paragraf 11 legger til at Norsk Tipping AS eies av staten og at aksjene ikke kan omsettes, som er den konstruksjonen som hindrer at selskapet skifter eier og formålet skifter med eieren, og loven nevner ikke Norsk Rikstoto ved navn, og § 14 peker ut rettighetshaveren etter formål (ansvarlig spill, forebygging og støtte til hesteavl). Det er Lotteritilsynets praksis som identifiserer stiftelsen som innehaveren av den eneretten (retten til å være alene om noe).

Hva eneretten faktisk dekker

Lovens § 10 er en standard, ikke en liste, og det er forskriften (pengespillforskriften) § 20 som trekker grensen i praksis; den legger under Norsk Tippings enerett blant annet spill på internett der det er spilleren som velger spillet, altså nettkasinoet, sportsspill som ikke dekkes av § 21, spilleterminal (en fysisk automat)er, og spill med årlig omsetning over 360 millioner kroner eller premier over to millioner.

Det siste punktet er verdt å merke seg, for det betyr at grensen delvis går etter størrelse: et spill blir en enerettssak når det blir stort nok, «uavhengig» av hvem som startet det.

De andre tillatelsene loven har

Tabellen er fullstendig, og det er poenget med den: det finnes ingen rad for et kommersielt spillselskap. Paragraf 21 om medhjelpere er den bestemmelsen som ligner mest på en kommersiell mellommann, siden medhjelperen får «en andel av inntektene eller overskuddet eller annen betaling», men den gjelder bare for tillatelser etter §§ 18 og 20 og altså ikke for enerettstilbyderne.

Hva de med enerett selv må tåle

Eneretten er ikke en frihet, og forskriften legger på de to selskapene en rekke begrensninger et kommersielt selskap aldri ville godtatt: forbud mot «bonus» og VIP-program (§ 11), forbud mot automatisk spill (§ 10), åpningstider (§ 12), et samlet «tapstak» (en øvre grense for samlet tap) hos Norsk Tipping (§ 28), obligatorisk pause etter en time (§ 33) og et minste tidsrom på tre sekunder mellom spillsekvensene (§ 30). Forskriften § 19 forbyr dem dessuten å nevne hva overskuddet går til når de markedsfører selve spilltilbudet.

Mest oppsiktsvekkende er § 18, som forbyr å markedsføre Norsk Tippings nettkasino og nettbingo. Forbudet retter seg mot alle, og det betyr at det ene lovlige nettkasinoet i Norge er det eneste produktet ingen har lov til å reklamere for, heller ikke selskapet som driver det.

Er modellen under endring?

Nei, og det er verdt å si rett ut, fordi spørsmålet stilles ofte. Da Stortinget behandlet et forslag om en styrket politikk mot spilleavhengighet i mars 2025, slo komitéflertallet fast at «enerettsmodellen (ordningen med to selskap i stedet for et lisensmarked) med Norsk Tipping og Rikstoto er foretrukket som modell», og ingen lisensmodell ble foreslått eller nevnt blant de anbefalte vedtakene. I spørretimen i januar 2026 avviste kulturministeren uttrykkelig å åpne markedet for utenlandske aktører, og tildelingsbrevet til tilsynet for 2026 setter som resultatmål å «redusere markedsandel til ulovlige pengespilltilbydere».

Retningen er altså motsatt av en åpning, og den som venter på at et regelverk skal gjøre dagens tilbud lovlig i ettertid, venter på noe som ikke er varslet fra noe hold.

Sist oppdatert 14. oktober 2026. Opplysninger som kan endre seg står med datoen de er lest; lovtekst siteres fra gjeldende versjon. Dette nettstedet har ingen partnerlenker, ingen annonser og ingen avtaler med spillselskap. Slik jobber vi · Meld en feil