Pengespilloven: hva den forbyr, og hvem den gjelder for

Lov om pengespill av 18. mars 2022 trådte i kraft 1. januar 2023 og erstattet tre eldre lover: totalisatorloven fra 1927, pengespilloven fra 1992 og lotteriloven fra 1995. Sammenslåingen var ikke bare opprydding, for den nye loven samlet også tilsynet hos ett organ og skrev inn i selve lovteksten en rekke regler som før lå spredt i forskrift og praksis.

Teksten nedenfor siterer loven slik den ble vedtatt. Den gjeldende teksten finner man på Lovdata (den offentlige lovsamlingen) under LOV-2022-03-18-12.

Hva loven handler om

Virkeområdet er definert i § 2, og det er bredere enn ordet «kasino» antyder: loven gjelder spill der deltakerne mot en innsats kan vinne en premie av økonomisk verdi, og der resultatet er helt eller delvis tilfeldig, og de tre elementene (innsats, premie og tilfeldighet) må alle være til stede, og «delvis» er det ordet som trekker inn spill der ferdighet betyr noe, som poker, så lenge tilfeldigheten også gjør det.

Forbudet mot å tilby, og hvem det treffer

Tre ting i denne setningen gjør mer arbeid enn de ser ut til, og «Uten tillatelse etter denne loven» betyr at en tillatelse fra et annet land er uten betydning, og at det altså ikke hjelper å vise til en lisens fra Malta, Curaçao eller Anjouan. «Medvirke til å tilby» utvider forbudet fra selskapet til alle som hjelper det, og forarbeidene (lovens forberedende dokumenter) regner samarbeidsavtaler med betalte lenker blant eksemplene; «Rettet mot det norske markedet» er den regelen som gjør at loven når selskap utenfor Norge, og den står for seg selv i § 3.

Unntaket i andre ledd gjelder spill etter § 22, altså spill med en samlet årlig omsetning under 200 000 kroner, som ikke krever tillatelse i det hele tatt: Det er bestemmelsen som holder loppemarkedets utlodning og idrettslagets basar utenfor et regelverk bygd for noe helt annet.

Forbudet mot å markedsføre

Paragraf 6 åpner med en hovedregel som sier hva markedsføring av lovlig spill skal tjene til, nemlig å informere om tilbudet og å lede spillelysten mot «ansvarlige og trygge spilltilbud», og lister deretter tre forbud, og det første er det som betyr noe her:

De to andre forbyr markedsføring rettet mot mindreårige (bokstav b) og markedsføring rettet direkte mot dem som har reservert seg mot slik markedsføring hos tilbyderen (bokstav c). Legg merke til formuleringen i den siste, «hos pengespilltilbyderen», for den sier at reservasjonen er noe man gjør hos det enkelte selskapet og ikke ett sted for alle.

Begrepet «markedsføring» er vidt i forarbeidene, som regner med «all aktivitet som iverksettes for å fremme omsetningen av pengespill», uten krav om at noen har betalt for den, og det avgjørende kriteriet er hvordan aktiviteten oppfattes: oppfatter publikum den som en invitasjon til å spille, er den som hovedregel omfattet.

Det som faller utenfor

Forarbeidene gjør tre unntak uttrykkelig, og de er grunnen til at et nettsted som dette kan finnes; redaksjonelt og journalistisk stoff er «utøvelse av den alminnelige ytringsfriheten» og rammes ikke. Søkemotorene rammes ikke, og heller ikke nettdistributører eller andre tekniske formidlere av nettsider. Juridisk rådgivning eller kommunikasjonsrådgivning til et utenlandsk selskap rammes heller ikke.

Mot dette står en inklusjon som er like uttrykkelig: «innholdsmarkedsføring» ligger klart innenfor forbudet. Grensen går altså ikke etter formen, men etter funksjonen, og en tekst som har form av en artikkel, men som er bygd for at leseren skal åpne en «spillkonto», er innholdsmarkedsføring uansett hva den kalles.

Hvor loven gjelder

Første og andre ledd fastslår det vanlige (Norge, kontinentalsokkelen, norske skip og luftfartøy, Svalbard og Jan Mayen), men tredje ledd er en selvstendig tilknytningsregel bygd på hvor handlingen retter seg og ikke på hvor den utføres. Forarbeidene bekrefter at samme «test» gjelder både for tilbudet og for markedsføringen, og at hvor serveren står ikke er et selvstendig kriterium.

Kravene som gjelder dem som har lov

Kapittel 3 setter rammene for dem som faktisk kan tilby spill. Paragraf 7 fastsetter 18-årsgrensen, forbyr å tilby spill på kreditt og pålegger tilbyderne å iverksette tiltak mot spilleproblemer tilpasset den enkelte spilltypen. Paragraf 5 forbyr å formidle betalingstransaksjoner til og fra spill uten nødvendig tillatelse, og retter seg altså mot bankene og betalingsformidlerne og ikke mot spilleren.

Kapittel 4 inneholder de tillatelsene loven faktisk har: eneretten (retten til å være alene om noe) i § 10, hestespillet i § 14, de ideelle organisasjonenes lotterier i § 18, lokalradio og lokal-TV i § 20, og medhjelperne i § 21, som bare gjelder for dem som har tillatelse etter §§ 18 eller 20. Ingen av dem er en lisens et kommersielt spillselskap kan søke om.

Håndheving

Kapittel 6 gir Lotteritilsynet (tilsynsmyndigheten for pengespill) pålegg (§ 32), pålegg om DNS-sperring (§ 32 a), «tvangsmulkt» (§ 33), tilbakekall av tillatelse (§ 34), stans av utbetalinger (§ 35) og «overtredelsesgebyr» (§ 36), og § 37 gjør de vesentlige overtredelsene av §§ 4 og 6 andre ledd straffbare med «bot» eller fengsel inntil ett år, og inntil tre år ved grove overtredelser. Hva hvert av disse verktøyene er og hvordan de har vært brukt står på siden om hva Lotteritilsynet kan gjøre.

Sist oppdatert 14. oktober 2026. Opplysninger som kan endre seg står med datoen de er lest; lovtekst siteres fra gjeldende versjon. Dette nettstedet har ingen partnerlenker, ingen annonser og ingen avtaler med spillselskap. Slik jobber vi · Meld en feil